Over halvveis

13. juli 2009, kl. 17.50 – Palacio del Rei

5. etappe: Sarria – Porto Marin (112 – 90)                            

4. etappe: Porto Marin – Palacio del Rei (90 – 67)

 

Så har vi da gått enda to etapper siden sist, og selvom det fortsatt er en deilig følelse å gå, merker jeg så smått hvordan det tar på kroppen. Med andre ord: jeg har fått strekk i låret. Enten det, eller så er jeg utrolig støl. Stølere enn jeg har vært noen gang tidligere. Men jeg skal ikke klage, for av de ti personene i følget vårt er jeg én av to som enda ikke har noen gnagsår. Om det er fordi skoene mine er mer inngått enn de andres, eller fordi jeg gjerne bytter til sandaler midt på dagen, vites ikke, men uansett er jeg utrolig glad for å slippe å teipe sportstape og compedeplastere over hele foten. Skjønt, det er godt mulig jeg snart må det jeg med, for når man går fem timer hver dag tar det på føttene. 

Men i dag tenkte jeg at jeg kunne si litt om hvordan livet som pilgrim foregår, siden jeg ikke har nevnt noe særlig om det tidligere.

Man våkner rundt 6-tiden av at alle andre på sovesalen begynner å romstere. Er du ekstra ivrig, står du opp kl. 5, men da risikerer du å måtte hoppe over gjerdet, for portene låses gjerne i 10-tiden, og åpnes ikke før 6 morgenen etter. Så, rundt halv 7, for herberget er ikke noe blivende sted, begir man seg ut i byen på leting etter et sted med frokost. Er man litt framsynt kjøper man gjerne noen bocadillos (sandwiches, de er SVÆRE) e.l. på butikken kvelden i forveien, for mange byer er små, og få kafeer åpner før 7, kanskje 8. Med månen over seg og sola sakte klatrende ut av morgendisen, begir man seg ut på tur igjen. På noen etapper går man gjennom haugevis av små landsbyer, mens man andre ganger må gå nesten en mil før man finner et sted det går an å ta kaffe.

Går man i et jevnt, relativt raskt turtempo, er man gjerne framme rundt halv 1 (etter en etappe på rundt to mil). Da finner man seg et albergue (herberge), og stiller seg i kø, for de åpner gjerne først kl 1. Skal man kjøpe noe på en butikk nå, bør man skynde seg, for i Spania er det siestatid fra rundt kl. 2 til 4,5-tiden, hvilket betyr at butikkene holder stengt. Klokka 8 begynner restaurantene å servere middag, og så bærer det tilbake til sovesalen før klokka blir 10. Her sover man en (ofte) urolig natt, før man våkner morgenen etter til en ny, lignende, dag. Og forresten, for i Santiago å få et bevis på at man har gått turen, får man når man begynner å gå utdelt et hefte. Her er det om å gjøre å samle flest mulig stempler fra kirker og herberger (visstnok to hver dag). Da vi begynte å gå, oppdaget vi snart at også cafeer og restauranter gjerne har slike stempler, og det er disse som hovedsakelig utgjør mitt nå nesten fulle stempelhefte (vi tok oss en tur i byen i dag og gikk innom alle cafeene, barene, pubene, informasjonssentrene og herbergene vi kunne finne, og fikk vel rundt 6-7 stykker hver til slutt).

Men nå orker jeg ikke skrive mer, for jeg ligger i underkøya med armen i en litt vond vinkel, på en sovesal full av sovende folk (de sov da vi kom tilbake hit i 4-tida også, jeg sverger, spanjoler gjør ikke annet enn å sove). Hvis jeg ikke er alt for sliten og trøtt i morgen (og forutsett at jeg har noe nytt å si), skal jeg skrive mer da.

Turen er i gang!

11. juli 2009, kl. 18.38 – Sarria

1. etappe: Ponferrada – Villa Franca (202,5 km* – 182 km)

2. etappe: Villa Franca – O Cebreiro (182 – 150)

3. etappe: O Cebreiro – Triacastela (150 – 130)

4. etappe: Triacastela – Sarria (130 – 112)

 (* avstand fra Santiago)

 

Den tanken jeg har i hodet når jeg nå (endelig) setter meg ned og skriver igjen, er hvor fort man kan venne seg til en helt ny tilværelse, i mitt tilfelle, å gå langt hver dag. Når jeg nå har listet opp de etappene og milene vi har gått, synes jeg det er utrolig rart at dette bare er den 4. dagen som hjemløs. Eller “peregrino” som vi er kjent som her (peregrino = pilgrim på spansk), (eller Periannath på tolkiensk (hobbitprins). Jeg får den tanken hver gang jeg hører ordet “peregrino”).

Men tilbake til turen. Den har vært utrolig fin og annerledes fra alt jeg har gjort før, og jeg klarer ikke å formidle alle inntrykkene like sterkt som jeg føler dem. Den følelsen jeg kanskje kjenner på oftest (bortsett fra de opplagte som for mye varme, trøtthet, vondt i rygg og bein og armer), er hvor fantastisk deilig det er at vi ikke skal tilbake samme vei. Santiago er vårt endelige mål, og hvert skritt vi tar, hver fot vi møysommelig setter foran den andre, bringer oss nærmere målet. Vi ser hvordan landskapet forandrer seg på en måte jeg aldri før har sett. Fjellene som lå foran oss i Ponferrada, var vi halvveis oppe i i Villa Franca, og på toppen av i O Cebreiro (1300 m.o.h). De samme fjellene var vi halvveis nede av igjen i Triacastela, og nå, i Sarria, ligger de helt bak oss. Det gir virkelig en følelse av å ha gjort noe, gjennomført noe. I dag er det bare 112 km igjen til Santiago de Compostela, mens det da vi startet i Ponferrada var 202,5 igjen. Vi kommer nærmere!

En annen ting jeg har merket meg er hvordan vi blir en egen liten verde, alle vi som går denne pilgrimsturen. Og det er minst like mange back packere, som oss, som det er kristne her. Alle sammen sier vi “Hola” eller “Buen camino” når vi passerer hverandre på turen, og i ny og ne også et “hei” eller “hallo”, hvis vi vet det er svensker eller nordmenn vi snakker med.

Byen vi er i nå er den største siden stoppet vårt i Ponferrada, og jeg merker hvor fort vi er blitt vant til små byer og tettsteder de siste dagene. Det overrasker oss når mannen vi spør om veien til supermercado svarer “hvilket?”. “Er det virkelig flere enn ett her?” tenker vi. “Så stor by vi er i!” Dessuten begynner spansken å sitte bedre enn før, og det overrasker meg hvor mye jeg faktisk klarer å si når jeg først må. Her oppe er det bare et fåtall som snakker engelsk, og jeg har måttet bestille en del måltider, (med meny er det forøvrig superlett: du peker, og føler du deg ekstra flink slenger du på et “este/-a” eller “por favor”), men jeg har også bestilt rom på herberger og pensjonater. Å forklare en dame fra en landsby med 30 innbyggere, og som virkelig ikke kan ett ord engelsk, at jeg gjerne vil ha et rom for tre, at foreldrene mine ikke er der for øyeblikket, og at jeg ikke aner når de kommer, MEN at de er på vei og definitivt er framme før natta, OG at det er de som har både passene og pengene, det var ingen lett oppgave. Men heldigvis, folkene her oppe er greie, og tyr gjerne til tegnespråk, miming og tegning så vel som å akseptere masse nøling og feil i både uttale, kjønn og verbtid, så med ørlite tålmodighet ordner det meste seg. Dessuten slipper man som regel unna med å bruke presens, så man slipper alt maset med indefinido og imperfecto, for dere som skjønner hva jeg snakker om.

PS: Største feil hittil: Vi pakket ikke med oss tepper. Alle har vi bare tynne lakenposer; vi er jo tross alt i SPANIA. Likevel har vi gjennom fire netter fått erfare akkurat hvor kaldt det kan bli om nettene her, og herbergene gir deg bare en seng og kanskje en pute; ingen tepper. I natt sov jeg med ulltrøye, fleace, langbukse og sokker, og klarte likevel ikke å tenke på annet enn hva jeg kunne gjøre for å holde kulda ute. Jeg fikk virkelig ikke sove. Så dere som har planer om å gå caminoen en gang: ta med små soveposer eller tepper!

And the road really DOES go on and on…

2. dag – 7. juli 2009, kl. 12.05 – Burgos Rosa de Lima (togstasjon i Nord-Spania)

Ja, så turen vår går videre. For øyeblikket sitter jeg på et tog på vei fra Bilbao til Ponferrada med Tori Amos i ørene, og for ca. en time siden kjørte vi ut av en togstasjon hvor vi hadde stått i en halvtime eller så. Der kjøpte vi noen sandwiches som var så tørre at de bokstavelig talt skrapte opp ganen min. Jeg håper de har noe kaffe og sjokolade et sted på dette toget. Kanskje jeg da kan få denne tørre smaken ut av munnen. Men for all del, de brødene var jo litt gode da, og når man er sulten er jo mat mat.

Også denne dagen går med til reise. I følge det jeg forstod av billettene er vi framme rundt kvart over tre. Altså tar turen rundt 6 timer, og jeg har ikke egentlig så mye annet å gjøre enn å høre på musikk og se ut av vinduet. Noe som for så vidt kan være ganske interressant på mange måter, for toget kjører gjennom en del forskjellige landskaper. Da vi dro fra Madrid var det varmt, og i området rundt oss veldig lite grønt. Da vi fløy gjennom skydekket og landet i Bilbao (et sted som forresten har et fint ”Bilbao”skilt i rette Hollywood stil), var det grønt absolutt over alt. Dessuten var det mye kaldere enn det var i Oslo da vi dro. Alt det bidro til å fjerne følelsen av å være i Spania ganske kjapt. Men nå, når vi har kjørt et stykke sørover og vestover, er landskapet mer spanskt, og jeg ser ting jeg kjenner igjen fra de gangene jeg har vært i Sør-Spania: gule småhøyder med grønne busker spredt litt rundt, og små murhus med små hager mellom åkerlappene, bare at her i nord er ikke husene hvit-kalkede som i sør, og ikke på langt nær like mange har svømmebaseng. Skydekket som har hengt over oss siden Bilbao har også lettet litt, og over hele himmelen er det små, søte Simpsons-skyer.

Ja, akkurat sånne skyer.

Så selv om toget rister, jeg er trøtt og de viser en eller annen spansk såpeopera på små tver i taket og doene er umulige, har jeg det helt fint. Jeg er på ferie i Spania, Tori Amos synger like fint som alltid, og i morgen skal jeg endelig begynne å gå (noe som aboslutt ikke er noen garanti, for i løpet av de to siste dagene har det gått opp for meg akkurat hvor lite  jeg kan om denne turen og om planleggingen av den) så det blir spennende å se.   

El Camino de Santiago

Ja, det er spansk. Tittelen betyr noe sånt som “Veien til Santiago”, og nevnte by befinner seg i Nord-Spania. Til denne byen går det flere titalls pilgrimsruter, noen fra så langt unna som Paris, men de fleste begynner på franskegrensen eller et sted i Spania. Sammen med tre andre familier gikk mine foreldre og jeg denne turen i sommer, og jeg tenkte å legge ut de postene jeg skrev under turen her, så andre kan få lese om hvordan det er å være på back-packing i Nord-Spania.

Vi gikk fra Ponferrada, en dagsmarsj foran Villafranca

Jeg skrev ned en del blogginnlegg, eller hva det kan kalles, i notatboka mi på turen, for siden jeg måtte bære all bagasjen min selv gadd jeg ikke ta med meg pc-en min. Derfor kommer innleggene opp først nå, etterhvert som jeg får lagt dem ut (for jeg tviler på at jeg rekker å skrive alt inn på én gang). Så her kommer innleggene, fullstendig uredigert (for det gidder jeg ikke…).

“The Road goes ever on and on

Down from the door where it began.

Now far ahead the Road has gone,

And I must follow, if I can,”

- J.R.R. Tolkien

1. dag – 6. juli 2009, kl. 14.16 – Kastrup flyplass, København

På grunn av noen sære greier med billigste flyreiseting, sitter jeg nå på flyplassen i København. Jepp. Om en time ca. drar vi videre til Madrid, og så til Bilbao, og etter det tog til Ponferrada. Tror ikke vi er framme før rundt midnatt. Ye ye, that’s life.

Med en fin kyllingsalat pakket i plast foran meg, sitter jeg nå med utsikt over en del av flyplassen. Og hva ser jeg? Starbucks Coffee. Å, Starbucks. Aldri før har jeg hatt muligheten til å kjøpe kaffe der, og nå, når jeg er så nærme, tror jeg ikke jeg får kjøpt noe uansett. For ingen av de andre i reisefølget mitt skjønner hvorfor jeg vil kjøpe noe der. Jeg får vel vente til min tur til Japan i mars. Da får jeg sikkert mulighet til å kjøpe noe der, for ungdommer er gjerne mer åpne for sånne ting (les: annerledes ting som veldig god kaffe vi ikke har i Norge, og som det tar evigheter før noen av oss får mulighet til å smake igjen). Men nå tror jeg ikke jeg vil skrive noe særlig mer. Kanskje jeg sier mer når jeg kommer på flyet, eller kanskje ikke. Haha, uansett, stay tuned for more action (flyreiser er jo forbundet med en viss risiko).

6. juli 2009, kl. 19.40 – flyplass, Madrid

Etter en 3 timer lang flytur er vi nå endelig i det landet vi skal være de neste 3 ukene eller så. Vi har slått oss ned på en liten bar/café her på flyplassen, ikke så langt unna gaten vår videre. “El Vuelo”. Det har forresten igjen slått meg hvor god spansk mat er. Jamón de serano (så blir spansklæreren min fornøyd) og zumo de naranja (karakteren stiger her kjenner jeg, forutsett at hun faktisk skulle komme til å lese denne bloggen da, selvsagt). For å oversette til dere mindre oppvakte: Seranoskinke og appelsin juice.

Om en tretti minutters tid skal vi videre til Bilbao, og i sola med 31 grader celsius utenfor vinduene sitter vi nå og venter. De siste 20 minuttene av flyturen hit var noe av det mest turbulente jeg kan huske å ha opplevd. Vi tulla med at piloten var slått ut eller drev med fyllekjøring, og med alt for mange episoder av “air-crash investigation” inne, kan man vel trygt si at vi så for oss en del sinnsyke scenarioer. Det føltes nemlig ut som om vi fløy rundt flyplassen 10 runder eller så før vi landa, og jeg, som satt ved midtgangen, lurte en stund på om vi i det hele tatt ville treffe rullebanen, og før det, på om flyplassen faktisk var i nærheten av oss eller ikke… Nå ja, jeg får vel understreke at det ikke var det minste dramatisk, og de gule maskene i taket tenkte vel ikke på å falle ned engang. Vi følte oss bare en smule småkvalme da vi kom ned, det var alt.

“I’ve had the craziest week…”

Nei, ikke egentlig, men tittelen jeg skrev først var “Blæh”, og jeg syntes liksom at The Wombats var litt kulere, så jeg bytta. Nå ja, uka har nå ikke vært helt avslappende, men nå er vi ferdige Eksamen er over, naturfagprøve er over, og matteprøven bryr vi oss ikke om (på tross av at jeg ikke skjønner noe som helst). Alt dette betyr altså at jeg ikke trenger å gjøre noe som helst resten av året. Johoo

Også var det denne posten da, som jeg ikke skal skrive nå, for jeg er trøtt, og vil sove. Jeg fikk bare en enorm trang til å skrive noe, og å nevne at jeg er i live, selv om jeg ikke oppdaterer så ofte. Jeg skal det etterhvert, har jeg tenkt, spesielt nå som jeg har blitt tatt opp som utvekslingsstudent, hvis ikke Nord-Korea bomber dem Japan i stykker, da riktignok…

Nå ja, jeg er som sagt trøtt, so, as for now, namarië!

Big in Japan

Helle skal til Japan! Som utvekslingsstudent fra mars 2010 til en eller annen gang på begynnelsen av 2011. Jeg fikk brevet fra AFS i går, noe jeg hadde ventet på i snart en måned, så gjett hvor nervøs jeg ble da jeg plutselig stod der med brevet i hånda! Jeg lurte litt på om jeg skulle vente med å åpne det, bare for å holde på spenningen, sånn et par dager eller noe, men jeg klarte det ikke… Så nå vet jeg det altså. Japan. Ett år. Japan! Jeg skjønner det ikke. Ikke i det hele tatt. Dette er noe jeg har håpet på i snart to(?) år, og så skjer det plutselig. Det er blitt realitet. Lille meg skal tilbringe ett år i det store utlandet. Jeg kan virkelig ikke se det for meg.

Så nå kommer jeg til å tilbringe det neste året med å vente på nytt fra AFS. Jeg skulle ønske jeg fikk vite med én gang hvor jeg havner, det hadde vært kult å ha noe mer håndfast. De japanske prefekturene (eller hva det nå heter på norsk) er jo temmelig forskjellige. Men AFS sier at det er vanlig å få tildelt vertsfamilie først i november, og gjerne senere også, så jeg får vel bare holde ut.

Ellers vet jeg ikke helt hva mer jeg skal skrive. Mulig jeg lager en annen blog etterhvert som bare handler om utvekslingen, men tror ikke jeg gidder helt enda. Det er liksom ikke noe hast med det.

Så, fram til neste gang:

Mata ne!

Øya – Here I come!

jupp, du leste riktig. Helle har skaffet seg billett til Øya! Eller, Gina har skaffet Helle billetter til øya, for det var hun som bestilte… MEN! Poenget er at en (forhåpentligvis) varm dag i august skal Helle se MEW! jajajajajaja! ;P (Jeg vet jeg er hyper…). I skrivende stund er jeg inne på øyafestivalen sine hjemmesider og sjekker ut hvilke andre band som kommer den dagen. XP

http://www.myspace.com/thebronx

http://www.myspace.com/bandofhorses

http://www.myspace.com/mew

http://www.myspace.com/municipalwaste

http://www.myspace.com/riseagainst

wohoo=) jeg synes alle høres ganske spennende ut, egentlig;P *gledesegledesegledesegledesegledeseg!!!!!!!*

“Jinsei wa geemu da”

Okey, så jeg skal egentlig gjøre noe helt annet akkurat nå, men siden samfunnsfagpensum ikke akkurat er det mest spennende i verden, og jeg faktisk har internett rett foran meg her, er vel valget fairly obvious…

Jeg så “Battle Royal” i går, derav tittelen. Jeg lurte på om jeg skulle ta: “What’s wrong with killing? Everyone has there reasons.”, men tenkte at det høres ganske ille ut hvis du ikke har sett filmen, og kanskje tror jeg mener det eller noe i den duren. Bare for å ha sagt det: det er ikke mitt sitat, det er Mitsuko som mener det;P (Og hvis du ikke skjønner noe av det jeg snakker om, se filmen. Bare vær ops på at den faktisk har 18-års grense;p jupp)

Forresten så så jeg en genial video på nettet for noen minutter siden:

Var det noen som sa at anime er skadelig? Det mest geniale er kanskje sånn 6 minutter inne i videoen, hvor det er bilder fra et bryllup;P 

Ingen skal komme å si til meg at anime ikke er populært rundt om i verden… Hvor mange forskjellige karakterer finner ikke du som danser hare hare yukai dansen, kanskje?  

(igjen, hvis du ikke skjønner hva videoen er, kan du bare pelle deg bort herfra… eller pelle deg til et con av ett eller annet slag…. eller bare se Suzumiya Haruhi….. ;P )

PS: Sorry for at denne posten er så random. Jeg hører nemlig på hare hare yukai-sangen i bakgrunnen, og da er det veldig vanskelig å tenke helt klart…

“…det var sommer, det var sol”

I går dro noen venner fra skolen og jeg til Son for å grille og kose oss. Der møtte vi noen andre folk fra Vestby/Son, og vi ble en ganske stor gjeng. Vi lagde et bål (som vi utrolig nok klarte å holde i live gjennom hele kvelden! Jeg tror vi alle var ganske stolte), og grillet det vi hadde av mat. Det var utrolig koselig! Kommer kanskje til å legge ut bilder fra kvelden hvis jeg klarer å legge dem inn på denne pcen, vi får se.

Forresten så var påskeaften skikkelig koselig. Det ente med at jeg og den av kusinene mine som var der (stekusine?) så på anime etter middagen;P Dessuten fikk vi påskeegg, selvom det tok sånn 100 år før jeg fant mitt. Fant hennes først da…

Nå skal jeg ikke skrive noe særlig mer, for vi får besøk. Jeg skulle egentlig bare skrive en liten post for å se om jeg klarte å legge til en random poll jeg lagde i timen for noen dager siden.

Matta ashita^^

 

“jag har ficklampan. Du har ingenting…”

jada, jeg har det gøy. Nå som skolen har startet igjen, må man jo finne på noe å gjøre, og da har man heldigvis, ja du gjettet sikkert riktig, internett! Jeg fant til min store overraskelse ut at det fremdeles finnes folk i verden som ikke har sett “sagan om de bannlysta” filmene. Så da var det jo ikke annet å gjøre enn å se dem sammen, noe som gledet meg veldig:p

Hvis du ikke vet hva det er jeg snakker om, så er det disse gale svenskene som står bak. De fant ut at de ville dubbe Ringenes Herre, og det klarte de faktisk veldig bra. De har klippet sammen historien på litt nye måter, og det blir selvsagt ikke sagt det samme som i filmene. Ikke som i bøkene heller, forresten.  Her legger jeg ut den av videoene som jeg synes er morsomst. Se den!

Det er forresten fra denne videoen tittelen på denne posten kommer fra, hvis du ikke skjønte det.

Matta ne!