2. dag – 7. juli 2009, kl. 12.05 – Burgos Rosa de Lima (togstasjon i Nord-Spania)

Ja, så turen vår går videre. For øyeblikket sitter jeg på et tog på vei fra Bilbao til Ponferrada med Tori Amos i ørene, og for ca. en time siden kjørte vi ut av en togstasjon hvor vi hadde stått i en halvtime eller så. Der kjøpte vi noen sandwiches som var så tørre at de bokstavelig talt skrapte opp ganen min. Jeg håper de har noe kaffe og sjokolade et sted på dette toget. Kanskje jeg da kan få denne tørre smaken ut av munnen. Men for all del, de brødene var jo litt gode da, og når man er sulten er jo mat mat.

Også denne dagen går med til reise. I følge det jeg forstod av billettene er vi framme rundt kvart over tre. Altså tar turen rundt 6 timer, og jeg har ikke egentlig så mye annet å gjøre enn å høre på musikk og se ut av vinduet. Noe som for så vidt kan være ganske interressant på mange måter, for toget kjører gjennom en del forskjellige landskaper. Da vi dro fra Madrid var det varmt, og i området rundt oss veldig lite grønt. Da vi fløy gjennom skydekket og landet i Bilbao (et sted som forresten har et fint ”Bilbao”skilt i rette Hollywood stil), var det grønt absolutt over alt. Dessuten var det mye kaldere enn det var i Oslo da vi dro. Alt det bidro til å fjerne følelsen av å være i Spania ganske kjapt. Men nå, når vi har kjørt et stykke sørover og vestover, er landskapet mer spanskt, og jeg ser ting jeg kjenner igjen fra de gangene jeg har vært i Sør-Spania: gule småhøyder med grønne busker spredt litt rundt, og små murhus med små hager mellom åkerlappene, bare at her i nord er ikke husene hvit-kalkede som i sør, og ikke på langt nær like mange har svømmebaseng. Skydekket som har hengt over oss siden Bilbao har også lettet litt, og over hele himmelen er det små, søte Simpsons-skyer.

Ja, akkurat sånne skyer.

Så selv om toget rister, jeg er trøtt og de viser en eller annen spansk såpeopera på små tver i taket og doene er umulige, har jeg det helt fint. Jeg er på ferie i Spania, Tori Amos synger like fint som alltid, og i morgen skal jeg endelig begynne å gå (noe som aboslutt ikke er noen garanti, for i løpet av de to siste dagene har det gått opp for meg akkurat hvor lite  jeg kan om denne turen og om planleggingen av den) så det blir spennende å se.